Lav tilstand!

Nå ligger jeg og venter på at jeg skal komme opp i blodsukker. Jeg har vært lav i et par timer og det merker jeg på kroppen! Magen min skjelver innvendig og jeg føler jeg rister i hele kroppen. Når jeg er lav i blodsukker så skjelver jeg på en måte innvendig og noen ganger så blir synet dårlig. Hvis mamma spør om jeg skal ha noe å drikke blir også noen ganger veldig sur og sier bare nei. Det er ikke noe jeg tenker jeg skal si men det er det eneste som kommer ut. Sånne ting er veldig vanskelig å forklare.

Om natta så våkner jeg ikke så veldig fort hvis jeg har lavt blodsukker. Jeg har bare våknet noen få ganger og da har jeg klamsvetta, kastet av meg dyna pga. jeg har vært så varm og jeg greier heller ikke å måle meg. Jeg pleier bare å trykke på ring knappen til mamma eller pappa, som bare har rom rett ved siden av mitt, så kommer de å måler blodsukkeret og henter juice hvis der trengs.

Jeg har prøvd sensor som måler blodsukkeret i fettvevet som du har på huden. Den gir fra seg alarmer om du er høy eller lav. Når jeg hadde den så våknet jeg ikke av alarmene, jeg sov trykt og godt uansett. Så det var ikke så mye vits med den om natta og sånn, så den bruker jeg ikke lenger.

Det har vært en eller to ganger der jeg har vært hjemme fra skolen dagen etter en sånn natt med “kraftig” føling. Jeg blir veldig sliten i kroppen, og det er som du har løpt maraton dagen før, bare uten den delen med å være støl. Jeg tror det er fordi kroppen bruker så mye energi for å komme opp i blodsukker og at den skjelver så innvendig at det er som en hard treningsøkt.

Skal prøve å sove nå, siden jeg skal på jobb i morgen! Så natta!!
-Sahra

PS: hvis det er noe som er feil skrevet eller noe sånn så er det fordi jeg skriver det i lav tilstand!!!!

På innsiden

Pappa er en sånn person som er veldig nysgjerrig på tekniske dupeditter. Han ødelegger de og utforsket de. Han liker å finne ut hvordan ting funket og skrur og demonterer de. Noen ganger finner han ting på søppelhaugen han kan demontere.

Pappa har ofte tatt noe av det diabetesutsyret mitt som er brukt og ubrukelig og finner ut hvordan det funker på innsiden. Det er veldig kult og han finner mye rar mekanikk i det. Jeg lærer mye av det og synes det er litt gøy å vite hvordan ting fungerer når jeg bruker det.

Jeg har jo fått Omnipod pumpen og er super duper fornøyd med den. Jeg merker jeg er mer “inspirert” av å ha diabetes. Før jeg fikk den kan jeg ærlig si at jeg var drit lei og var litt slapp med å måle meg, spesielt på skolen. Nå så har jeg målt meg hver dag på skolen og det er et STORT framskritt for meg. Jeg synes det er kult å ha den og er ikke redd for å ta den opp mitt i klasse rommet. Da jeg hadde den andre insulinpumpen med slangen så var det litt ekkelt å ta den opp på grunn av slangen. Den var så synelig og jeg følte meg så syk når jeg tok den fram. Nå føler jeg meg ikke syk lengre, og hvis noen spør meg om ting så er jeg ikke redd for å dra opp genseren og vise hvor jeg har den og hvordan den ser ut. Jeg liker å ha den på ryggen, men kan ha den på låret, på rumpen, på magen, på armen, under armen (der ved ribbeina), på brystet og noen har den også mellom skulderbladene. Den er enkel å ta på og jeg synes det er en genial pumpe.

I dag så tok pappa og “ødela” en av podene. Han rev av plastikken på utsiden med tang for å finne ut hvordan den så inni og hvordan den funket. Det var sykt kult å se. Det er en sykt liten duppeditt med drit mye mekanikk i den. Der er vanskelig å forklare hvordan den funker men jeg tok bilde av den hvordan den ser ut inni. Jeg ble sjokkert hvordan det funket og hvordan det så ut inni.

Ja, dette er hvordan den ser ut da inni!

– Sahra

Litt aktiv? Kan si det ja!

Da jeg fikk diabetes i 2007, så var jeg 9 år, nesten 10. Mamma, pappa og jeg var på et lokallagsmøte litt etter jeg ble skrevet ut av sykehuset. Når vi kom inn i lokalet så ble vi møtt av mange gamle folk. Det var flest mennesker med type 2 der, og var kanskje i 60 årene. Noen av de som hadde diabetes var barn. Det var kanskje ti til fem barn der som hadde diabetes. Møtet varte en stund og det var rimelig kjedelig. Jeg husker veldig godt at jeg sa til mamma at jeg aldri ville dit igjen. Mamma ble etter hvert veldig engasjert i diabetesforbundet og lurte på hvorfor ikke det var noe for barna med diabetes. Det var en aktivitet for barna hvert år, og det var bowling før jul. Det var det eneste som skjedde og that’s it! Mamma ville gjøre noe med det og fikk startet et barn- og familiestyre i Agder. Vest- og Aust-Agder ble slått sammen til et Agder for at det ikke skulle komme så få på arrangementene som ble arrangert. De som ble med i styre hadde alle barn med diabetes og var veldig positive til at det skulle skje noe for barna. Det første arrangementet som ble til var bedriftbesøk på Hennig Olsen. Dette var veldig populært og de begrensa plassene ble fort fylt. Alle som var der stortrivdes og etterhvert ble det til et program for barn- og familiegruppen i Agder.

Mamma er nå ikke så veldig aktiv i det styre fordi at jeg er jo 16, blir 17 år og er for gammel for den gruppen. Hun er med i å hjelper, men legger mye av ansvaret på de andre i styret. Mamma er også blitt etterhvert med i diabetesstyre nasjonalt, og har nå ansvar for barn- og familiegruppen i hele landet. Hun har når vært med i sentralstyret i fire år og trives veldig med det. Pappa er også aktiv i diabetes sammenhengen. Han er både med i fylkeslaget i Kristiansand og han er med å startet et pilot prosjekt, i kommunestyre i Kristiansand og holder litt på med IT innenfor ting med diabetesforbundet.

Min søster er 18 år (fyller 19 i sommer) og har ikke diabetes. Hun var med i ung-diabetes Agder før, men så flyttet hun til Bergen for å fullføre videregående så derfor måtte hun slutte. Hun var med på diabeteskonferansen som var i oktober, der ung-diabetes valgte nytt styre nasjonalt. Der ble hun valgt inn som styremedlem nasjonalt i ett år. Hun sa i “talen” hun holdt at det er noe hun brenner for, og det merker både jeg og andre på henne at det gjør hun.

Jeg der i mot har nettopp kommet meg inn i styre. Det er jeg som har diabetes og er tregest med å engasjere meg. Jeg har nå blitt med i ung-diabetes Agder. Siden alle har vært med i noe så har jeg vært ofte med på helge møter som alle de andre har vært med på, så jeg har fått innblikk på hvordan det har vært, Vi er nå alle med på regions årsmøte for sør. Jeg møter gamle venner med diabetes og møter ofte på noen nye. Dette er noe av det kosligste med å ha diabetes det med å treffe nye og gamle bekjente.

Den helga som var så var vi på regions årsmøte i Sandefjord. Jeg var med ung, min søster var med ung-diabetes nasjonalt, mamma var med fylkesstyret og pappa var med kommunesyret. Der møtte jeg også noen jeg var med på leir for snart fire år siden. De jeg møtte er også med i ung-styre i de sitt fylke og vi har veldig god kontakt. Det er litt gøy på sånne helger. Der er det litt humor og mye seriøst, men det er masse nyttig å lære. Det neste jeg skal på er 9-11 mai der jeg skal på ledertreningskonferanse. GLEDER MEG MASSE TIL DET!!!!

Litt uklart men dette er de to fra leiren!!<3

-Sahra

ENDELIG!!

Jippi!! I hele dag så skal jeg være på sykehuset. Endelig skal jeg få ny insulinpumpe og denne er uten insulinslange. OmniPod. Jeg har hatt lyst på denne i snart ett år, rettere sakt 10 måneder,  og endelig i dag så skal jeg få den. Jeg skal ikke innlegges, men skal på dags innleggelse. Jeg har hatt den pumpen jeg har nå i ca. to år og den før der i tre. Det var akkurat samme insulinpumpe, men den første ble ødelagt så måtte få ny. Den jeg har nå er Metronic pumpe. Den er veldig bra, men sliter med å “skyte inn” kanylen inn selv og må ha hjelp til det. Når jeg skal skyte den inn så begynner jeg å nøle. Hvis jeg er alene på turer eller leirer så tvinger jeg meg selv til å gjøre det og alt går fint og sånn, men med en gang jeg kommer hjem og gjør det, så begynner jeg å nøle og greier ikke å skyte den inn. Pumpen jeg skal få i dag den trykker du bare på en knapp på fjernkontrollen så skytes nålen inn. Da blir det lettere for meg å skyte inn nålen selv å er ikke avhengig av noen til å hjelpe.

Jeg skal ikke få insulinpumpen alene. Det er ei annen jente som også skal få OmniPod i dag. Jeg fikk vite at hun er ca. like gammel som meg, så det er litt gøy det og. Det vi skal gjøre i dag er at vi skal lære oss hvordan den funker og hvordan vi bruker den. Den er jo anderledes å bruke i forhold til den jeg har nå, siden det er to forskjellige leverandører. Mamma skal være med meg for å også lære hvordan den virker. Dette er noe jeg har gledet meg masse til, og endelig er dagen her!!

Dette er den slangeløse pumpen – OmniPod!

– Sahra

Hva er diabetes?

Det finnes flere typer former for diabetes. De to vanligste typene er type 1 diabetes og type 2 diabetes. Den typen jeg har er type 1 diabetes. Dette er en autoimmunsykdom som du har hele livet. Det som skjer i kroppen er at bukspyttkjertelen ikke klarer å produsere hormonet insulin. Insulin er nøkkelen til de låste dørene i cellene. Insulinet åpner dørene så cellene får energi fra karbohydratene du spiser. Om ikke karbohydratene kommer inn i cellene øker konsentrasjonen av sukker i blodet. Vi får høyt blodsukker. Dersom vi tar for mye insulin så minker konsentrasjonen av sukker i blodet. vi får lavt blodsukker (føling), da må vi ha karbohydrater, sukkerholdig drikke er mest effektivt. Denne balansekunsten jobber vi med hele døgnet for å etterligne den automatikken som er i en kropp uten diabetes. Dette kan til tider være både frustrerende og slitsomt, men det er håndter bart. For de som ikke har diabetes og ikke trenger å ta insulin, har et blodsukker mellom 4 og 7 mmol (millimol per liter). Det er vårt mål å etterligne dere. Vi kan måle blodsukkeret med måleapparat. Det tar bare fem sekunder så vet du hvor mye du er i blodsukkeret.

Blodsukkermåleapparat

Vi som har diabetes må ta insulin. For at vi skal få dette inn i kroppen må vi bruke insulinsprøyter eller insulinpumpe. Det går ikke å ta tabletter eller noe annet som går gjennom munnen for da blir insulinet ødelagt av enzymene i mage-tarmkanalen, så derfor må insulinet tas ved sprøyter gjennom huden.

 

Insulinpumpe

 

Insulinpenn

– Sahra

Om meg

Hei!:)
Dette er min nye nettside. Jeg er 16 år, og jeg har diabetes og har snart hatt det i 6 og et halv år. Så jeg har altså hatt det siden jeg var 9. Jeg skal skrive for det meste om mitt liv med diabetes og hvordan jeg holder ut i hverdagen. Siden jeg går første året på restaurant og matfag, så blir det kanskje litt forskjellig om mat også. Jeg ønsker å utdanne meg som konditor så det kommer kanskje til å komme oppskrifter på kaker og litt forskjellig matretter jeg liker.

Et bilde av meg!<3

-Sahra